Det er i hjemmet de fleste ulykker skjer...

Og i dag fikk jeg virkelig kjenne på det - jeg ramlet nemlig ned trappa fra stua og ned til hybelen min i kjelleren... Som dere ser av bildet så er det en kant i bildet til venstre. Det stod jeg å såg min kjære dra i morrest, det var mye snø og jeg måtte se at han kom seg velberget ut. Ja, det gjorde han - men ikke jeg! Da jeg skulle snu meg å gå ned trappa var det jo ingen trinn under meg .... Dere kan tenke dere det fallet for en rund liten dame som meg :-)

Heldigvis har jeg jo folk i huset og ropte på Signe da jeg var redd jeg skulle svime av å bli liggende der. Men det holdt med litt stjerner og måner - og under over alle under, jeg har nok ikke knekt noen ben og heller ikke fått hjernerystelse - takk og pris:-) Men jeg er kraftig forslått og her jeg ligger på sofaen vokser det frem kuler og poser og verk både her og der. Så her skal det bli mange fine farger på kroppen de nærmeste dagene. Det blir en fryd for øyet når jeg skal i badet i påsken :-) Jaja, jeg er nå glad det ikke gikk værre. Men jeg lurer på om det er noen onde ånder som ikke ønsker at jeg skal komme meg på ledermøter med mine kolleger i kommunen - det er 3. møte jeg må avlyse pga sykdom!! Jeg som knapt har vært syk i hele mitt liv har nå til gangs fått kjenne på hvordan det er - huff og huff, ikke noe moro :-(