Damer trenger damer...

Noen refleksjoner på starten av et nytt år... og har tatt frem en gammel favoritt :-)

Jeg er nå blitt så "gammel" at jeg er begynt å reflektere tilbake over mitt yrkesaktive liv. Hva har jeg egentlig gjort, hva har det betydd for meg selv - for andre og hva opplever jeg staus er nå 55 år gammel etter over 33 år i aktivt arbeide?
Nå har jeg alltid vært "gjerrig" ift jobb og ptivatliv og med hånda på hjertet kan si at jeg har ikke prioritert jobb fremfor alt annet - og takk for det! Det er også grunnen til at jeg ikke gikk inn i et utfordrende lederjobb før jeg var 47 år. Og den mest krevende lederjobben har jeg hatt de siste 5-6 år. Jeg burde jo da strengt tatt vite hva jeg kunne og ikke kunne og hvordan levere "godt nok" ift jobbkrav. Disse kan nok fort vokse over hodet på en stakkar hvis man ikke styrer det sjøl.
Hvis jeg er skikkelig ærlig - og de som kjenner meg vet jo at jeg har ikke så mange begrensninger her... så må man ganske raskt venne seg til at "utakk er verdens lønn" som leder. Man må gjerne prøve å streve etter å bli populær, men det strander ganske raskt. Og når jeg tenker tilbake på mitt eget arbeidsliv og de ledere jeg har hatt, er det bare noen få som jeg husker godt og tenker tilbake på med stor glede. Disse er uten unntak DAMER, de gav meg muligheter til selv å ta utfordringer og de har for meg vært veivisere på veien frem til jeg selv ble leder. Jeg har hatt mannlige ledere, men de har ærlig talt ikje vært mye å skryte av..... Og det er det helt sikkert mange som tenker om meg som leder også, man må bare ikke tro annet.

Men så - er det så mange av disse man møter på jobben som man opprettholder kontakt med videre i livet? Det er bare noen meget få - resten er kolleger som kommer og går. Den dagen jeg slutter som leder i min jobb, er jeg helt overbevist om at det ikke er noen som savner meg etterpå. Da overtar en ny leder og det er nytt fokus igjen - og slik skal det være. Da tenker jeg det er viktig å ha et avslappet forhold til hva man yter på jobben og hva man yter for de som er der utenom jobben; familie og gode venner. Jeg pleier å si til min kjære at det blir ingen fra jobben som står på gravkanten å takker for jobben når man vandrer heden. Da er det antagelig flere venner og familie - og de har ofte blitt ofret på "jobbalteret". Ka e vitsen - e det  nån som kan overbevise meg om at det er verd å slite livet av seg på jobben? Tror man på medalje - eller bauta - eller hederlig omtale i en nekrolog?
Og hva betyr noe på veien? Nei, gi meg en jentekveld-/middag eller tur med barna/familie på ferie og derfor skal jeg kreve mer ferie til årets lønnsoppgjør. Tiden er dyrebar og den skal brukes på ting som teller. Jobben er ok nok og man skal levere ift et resultat som kreves, men jobben er ikje alt.....
Og uansett - det jeg husker best av alt og fra alle mine jobber, er damer.....
Og de som gir meg verdifulle stunder i dag ift å stoppe opp og ta en time-out i det daglige, det er andre "dame-ledere"... Vi kan snakke om hvordan det er å være leder, hvor ensom den jobben er og hvor lurt det er at vi tar vare på hverandre for det er ingen andre som gjør det...
DAMES NEED DAMES :-) Takk til dere - mine kjære damer!!!